Norske foreldre - våkn opp!

Med teskjeen halvveis nedi frokostegget og med den andre hånda på juiceglasset satt jeg i morges nesten maten i halsen da jeg leste denne artikkelen i Aftenposten.

Les her de første fire avsnittene for å få en idé om innholdet (kopiert fra ap.no og kursivert):

«Vi kan ikke noe for at vi er vokst opp her og har det så bra»

I Europa får ikke høyt utdannede unge jobb. Samtidig mener norsk ungdom at det er mindre viktig å stå på for å sikre fremtiden enn tidligere. AV HILDE LUNDGAARD  STEIN J. BJØRGE (foto)  OLGA STOKKE  

I rollespillet «Refugee Camp» tilbringer norsk ungdom et døgn som «flyktninger». De må gå til fots i terrenget og klare seg uten mobil, røyk eller egen seng. Det kan mange foreldre ikke leve med. Barna stiller med lapper hjemmefra om at de ikke tåler å bli fratatt hverken telefon eller sigaretter. Enkelte har hatt med både reiseseng på hjul og egen dyne for å klare «flyktningedøgnet».

Det er en liten illustrasjon på det mange mener er blitt en overbeskyttet, bortskjemt og giddeløs ungdomsgenerasjon. Som lever i en boble, fjernt fra krisen deres jevnaldrende i Europa står midt i.

- De er veldig seg selv nok, veldig vant til å få ting og veldig passiviserte. For eksempel mener de at flyktningers problemer ikke angår dem. De kunne jo bare gjort noe annet, sier Kenneth Johansen. Han jobber med rollespillet der 5000 norske ungdommer de siste årene har fått prøve tilværelsen som flyktninger i skogen ved Gardermoen. Mest overrasket er han over hvor overbeskyttet mange er.

- I ettertid får vi klager fra foreldrene. Over at barnet har fått for lite søvn og mat eller gått for langt. Det er jo foreldrene som skaper problemer, sier han.

(sitat slutt)

I en tid der Norge er det eneste landet i Europa som ikke ser seg tvunget til drastiske budskjett- og lønnskutt, sitter norske ungdommer som prinser og prinesser på sine troner i en lykkeverden der "alt ordner seg" uten grep om de krav og realiteter som finnes i resten av verden. Eller kanskje man kan si "den egentlige verden"? Som også artikkelforfatteren presiserer, så finnes det mange unntak til denne veldig bombastiske karakteristikken av Norges ungdom, og takk og pris for det, men det er tydeligvis likevel mange som fanges godt av karakteristikken.

Nå er det ikke mange ukene til Diego og jeg begynner vår karriere som foreldre, og jeg blir ganske skremt av å lese om holdningene til norske foreldre i denne artikkelen. For mer enn å klage på at ungdommene lever i en såpeboble av "pappa/den norske staten fikser alt", må vi jo spørre oss hvilket ansvar foreldrene har for de holdningene barna deres vokser opp med. "Det er godt for disippelen å bli som sin læremester" sa Jesus for to tusen år siden, og jeg tror vi kan forstå av de ordene at vi kan forvente oss følgende: at det vi som "læremestere" eller foreldre viser av holdninger og handlinger er det samme barna kommer til å reflektere. Så hvis ungdommene ikke forstår at det finnes en verden der ute der ikke alt blir servert på sølvfat, så er det fordi foreldrene ikke har klart å vise dem det.

Foreldrenes manglende forståelse for hele poenget med rollespillet "Refugee Camp" som nevnes i artikkelen, viser akkurat dette. Selv i et spill som er laget nettopp for å gi undommer et lite innblikk i en virkelighet som slett ikke er rettferdig, forutsigbar eller enkel å forholde seg til, så prøver noen foreldre å skjerme barna for noe så simpelt som det å ikke ha tilgang til mobil eller en madrass å sove på - i ett døgn! Det viser jo bare at foreldrene ikke har forstått poenget med rollespillet i det hele tatt. Lærdommen ligger jo nettopp i det å erfare hvordan det er å "ikke ha". Å ikke ha tilgang til noen av de tingene vi her i Norge har blitt så vant til å ta som selvfølge.

Det er kanskje noen som i sine stille sin lurer på hvordan Diego og jeg med god samvittighet kan ta med oss to små barn til ett av verdens fattigste og minst utviklede land og dermed frarøve dem goder som de ville fått gratis i Norge, slik som et fungerende helsevesen, rikelig tilgang til god og riktig mat og frihet fra farlige sykdommer som malaria og tyfoidfeber. Og selvfølgelig er det ikke enkelt for oss å si nei takk til disse godene. Vi har alt fått oppleve ett år under slike forhold, og selv for oss som er voksne, bød det på motgang og sterke savn gang på gang. Men én ting tar jeg ikke fra barna mine med å la dem få vokse opp i Guinea-Bissau: Evnen til å forstå en virkelighet der alt er en kamp. Evnen til å vise takknemlighet for noe så enkelt som et par gode joggesko å spille fotball med eller en pinneis på en varm dag. Evnen til å forstå at goder som sykehus, pene klær eller mobiltelefon ikke er noe som eksisterer helt av seg selv og som vi bare kan forvente og kreve på bakgrunn av vårt norske pass.

Jeg startet dagens tekst med en oppfordring til å våkne opp. Jeg går ikke rundt og tror at jeg kommer til å klar å bli den perfekte mor, og er ganske sikker på ved siden av gledene ved å se barna mine vokse opp, kommer også hverdagn til å romme mange utfordringer og følelsen av tilkortkommenhet når det kommer til min egen evne som oppdrager. Men jeg har likevel lyst å utfordre dere der ute i blogg-land til å tenke over hvilke holdninger dere har til alle de godene vi har i Norge. Og om nødvendig, la det lyse gjennom til barn og tenåringer vi har rundt oss at dette er noe vi bør være takknemlige for, og også villige til å jobbe for å beholde. Hvis hele neste generasjon vokser opp i troen på at disse tingene gir seg av seg selv, hvem kommer da til å sørge for at de blir gitt?