Januar 2010

Hvordan kunne en slik fæl voldsmann som Arnold Schwarzenegger bli valgt til guvernør i Kalifornia? spurte Adulai (bilde t.v.) en kveld da han og Diego satt ute og pratet mens de grillet maiskolber. Diego sitter ofte ute sammen med nattevakten vår og småprater i timesvis, og spørsmålet fra Adulai kom ganske overraskende på Diego. Han begynte selvfølgelig å spørre mer om hva Adulai mente med dette, og etterhvert kom det fram at Adulai hadde sett en av filmene til Schwarzenegger, og var rystet over all den grusomme volden i det han så. Han kunne ikke forstå hvordan et opplyst folkeslag som amerikanerene kunne velge en mann som Schwarzenegger som leder. 

Men det er jo bare skuespill, repliserte Diego, hvorpå det kom fram at  konseptet ”skuespill” var ganske fremmed for Adulai.  Han gav uttrykk for at han trodde det som skjedde i filmen faktisk hadde hendt i virkeligheten, og så fortalte han at da han hadde sett filmen sammen med en større gruppe mennesker, var det flere av kvinnene som hadde blitt så skremt at de tok til tårene.

I et land der verken teater eller kino er vanlig, og der selv TV er en uvanlig luksus, er det kanskje ikke så rart at folk ikke er vant til å skille mellom skuespill og virkelighet. Men dette kom likevel som en stor overraskelse for oss som er så vant til sånne ting. På en annen side så forklarer det også hvorfor film gjør så stort inntrykk, og hvorfor så mange av menighetene bruker Jesusfilmen veldig aktivt i evangeliseringsøyemed. En dag i romjulen spurte Diego om Adulai hadde sett filmen om profeten Isa, som er navnet til Jesus på fulaspråket. Det hadde han ikke, men han hadde veldig lyst til å få se den. Så Diego spurte om han ville invitere naboene på filmkveld, og det syntes han var en glimrende idé. Dagen etter fór Diego avgårde for å låne en diger skjerm og en DVD spiller, og samme kveld gjorde han istand til å vise filmen.

En av de lokale pastorene ble invitert til å gi appell og hjelpe til med oppfølging på de som evt. måtte ha spørsmål etterpå.  Om ettermiddagen gikk Diego til nabolagets omi garandi eller ”stormann”, og forklarte hva han ønsket og gjøre, og fikk tillatelse til å vise filmen. Det er veldig viktig å respektere de tradisjonelle autoritetsfigurene her, og ofte kan dette åpne uante dører. I dette tilfellet sendte omi garande en annen mann avsted for å invitere hele nabolaget, og ba Diego utsette klokkeslettet for visningen en time, slik at også barna fra den lokale koranskolen kunne rekke å se filmen!

 For oss var det utrolig spennende å se at mellom 80 og 100 personer kom for å se filmen, som var dubbet på fula, morsmålet til alle de nærmeste naboene våre.  Det var barn og voksne og gamle folk, menn og kvinner i alle aldre, og de fulgte oppmerksomt med på filmen, selv om de måtte stå eller hente en stol hjemme for å få sett den. Det er vanskelig for oss å prate så mye med dem ennå, på grunn av språkbarriæren, men de vet hvor vi bor og at de er velkomne til å komme med spørsmål hvis de ønsker det etterhvert.  En  pastor som selv er fula holder på å starte menighet i området og driver allerede utadrettet arbeid for barn og ungdom her ukentlig. Arbeidet med evangelisering blant fulafolket er tolmodighetsarbeid, da dette folket ser på seg selv som islams budbringere til Afrika, men det betyr ikke at vi ikke skal prøve! Vær gjerne med å be for naboene våre, og om at vi skal få flere muligheter til å prate med dem og fortelle dem om Isa (Jesus), som elsker dem og ønsker å gi dem en fremtid og håp...

 I menigheten der vi går har vi begynt å undervise ungdoms- og voksenklassen på søndagsskolen hver uke (se bildet). Menigheten er veldig ”ung” og består stort sett av barn og ungdom der flesteparten er tenåringer eller i begynnelsen av 20-årene.  Pastor Marius, som leder menigheten, har et stort hjerte for de unådde, og gjør sitt beste for å trene opp de unge som etterhvert vokser opp, slik at han kan sende dem ut til landsbyene rundt Gabu for å starte menighetsarbeid der.

Til nå har de arbeid i minst 6 ulike landsbyer. For å kunne gi disse unge misjonærene et bedre utgangspunkt, ønsker pastoren å samle dem til inspirasjons- og undervisningshelger/uker hver fjerde til åttende uke. Vi har blitt invitert til å være med som lærere på disse samlingene. Dette skal starte opp nå på nyåret, og vi gleder oss over å kunne være med å trene opp disse modige ungdommene som er villige til å reise ut til landsbyer langt utenfor allfarvei for å fortelle andre om det de selv har opplevd med Jesus.

Dette er unge mennesker som kan språket og selv kommer fra denne kulturen, så de har et godt utgangspunkt for å nå ut til mange som vi personlig aldri ville ha nådd. Men gjennom å trene opp disse ungdommene er vi, og dere som ber for oss og sender oss ut, med å nå ut til folk som bor langt ute på landsbygda i Guinea-Bissau, avskåret fra resten av verden av dårlige veier og mangel på strøm og telefon. For en fullstendig liste over landsbyene der det drives evangeliseringsarbeid og menighetsplanting, ta kontakt med oss . Vi vil gjerne ha mange flere til å ”adoptere” disse områdene i bønn.

Tusen takk til alle dere som var med og gav og ba om en trygg ankomst for bilen vår. Den ankom Bissau med kontainerskip i november, og etter ca 10 dager med venting og papirarbeid kunne Diego hente den hjem.  På bildet ser dere vidunderet og nytten av å ha et skikkelig ”terrengkjøretøy” med firehjulstrekk. Veiene her er ofte veldig hullete!

Til slutt vil vi fortelle om en veldig stor, men foreløpig  bitteliten, nyhet som har gjort oss veldig glade: Vi skal bli foreldre! Vi venter barn i juli og gleder oss veldig til alt det nye som dét vil medføre for oss. Vi kommer hjem til Norge i god til før fødselen for å sørge for god medisinsk oppfølgig for mor og baby. Vi blir hjemme noen måneder og håper så å reise ut igjen så snart som mulig for å fortsette arbeidet her.  Be for oss at alt skal gå fint, og spesielt at Tanja må bli beskyttet fra malaria og andre farlige sykdommer i disse månedene. 

Vel, julen er vel overstått med kjempekoselig besøk av Mamma og Pappa fra Norge, og vi ønsker dere alle et velsignet nytt år.

Varm hilsen fra

Tanja og Diego